Når du registreres som blodgiver sjekker vi blodtypen din. Den kontrolleres også ved hver givning slik at vi sikrer oss mot forveksling av blodgivere. Blodet blir typet både på ABO, Rh (RhD, e, E, c, C og Cw) og K, og kan i enkelte tilfeller også bli typet i andre blodsystemer som kan ha relevans i transfusjonssammenheng.

Det viktigste verktøyet for å hindre smitteooverføring av alvorlige infeksjoner er spørreskjemaet du fyller ut før tapping og intervjuet med en ansatt i blodbanken. Dette sikrer at du som gir blod har en svært lav risiko for å ha sykdommene det testes for. Infeksjonstester er en ekstra sikkerhetsforanstaltning som er med på å gjøre at det er enda tryggere å få blod.

Infeksjonstester tas ved hver blodgivning. Det fryses også ned en prøve fra hver blodgivning som oppbevares i 2 år. Denne tines og brukes om det skulle være behov for utvidet testing. Testene utføres ved Mikrobiologisk avdeling ved Haukeland Univeristetssjukehus.

Ved hver blodgivning testes det for:

• HIV
• Hepatitt B og C

Hos nye blodgivere, og om du ikke har gitt blod på over 6 måneder testes det også for:

• Syfilis

Når plasma skal brukes til plasmabaserte legemidler testes det i tillegg for:

• Hepatitt A
• Parvovirus

Malariatest kan være aktuelt i spesielle tilfeller etter at en blodgiver har vært i malariastrøk (se listen over land for reisekarantener).

HTLV I og II testes ved nyregistrering dersom du er født eller oppvokst (>6 måneders opphold i løpet av de første 5 leveår) i land hvor denne infeksjonen forekommer endemisk. Dette gjelder Japan, Korea, India, Sør- og Mellom-Amerika (inklusive Karibia) og Afrika sør for Sahara. 

Dersom det oppdages noe unormalt i noen av infeksjonstestene tar vi kontakt. Får du ingen beskjed kan du gå ut fra at alle tester er negative.

Ingen tester er perfekte, og forekomsten av infeksjonene i gruppen som testes har mye å si for sikkerheten av resultatene. Siden blodgivere som gruppe har svært liten forekomst av infeksjonene det testes for, vil negative prøvesvar så og si alltid være riktige, mens positive prøvesvar sjelden betyr at blodgiveren har noen smitte. Om du får beskjed om at det har vært utslag i en test er det altså greit å være oppmerksom på at det fortsatt er liten sannsynlighet for at du har en infeksjon, særlig om du ikke har vært utsatt for smitterisiko.

Påvisning av smitte

Etter å ha blitt smittet av et virus danner kroppen etter noe tid antistoffer mot viruset. Det er disse antistoffene som danner grunnlaget for de fleste virustestene. Vanligvis tar det imidlertid 3-6 uker fra smittetidspunktet til antistoffer kan påvises. I dette tidsrommet kan blodgiveren være smittebærer uten at testen påviser smitte. Derfor gis det karantenetid fra blodgivning for personer som har vært i risikosituasjoner for mulig smitte.

Når blodprøven gir falskt positiv eller uspesifikt svar

Testmetodene som benyttes til infeksjonstesting er meget sensitive. Metodene kan sammenliknes med en fininnstilt alarm der alarmen kan gå av uten at det er noe galt, som falsk alarm. Testene vi tar kan dermed noen ganger slå positivt ut, uten at det er noe galt. Dersom du får beskjed om å komme for å ta nye tester er det ingen grunn til panikk. Dersom du ikke har vært i risikosituasjon for smitte er det svært lite sannsynlig at prøven faktisk er positiv. Rutineundersøkelsene for virusantistoffer er så sensitive at de noen ganger gir feilaktige utslag selv om det ikke er antistoffer tilstede. Alle blodprøver som gir et positivt utslag blir undersøkt videre med nye kontrolltester. I de fleste tilfeller viser de nye testene at det ikke er noen virussmitte. Dersom kontrolltestene er negative kan du fortsette som blodgiver. 

Om prøven fortsetter å gi utslag kan det være nødvendig med avregistrering som blodgiver av tekniske årsaker. Infeksjonstestene er i stadig utvikling og nye metoder tas fortløpende i bruk. Vi oppfordrer derfor blodgiveren om å ta ny kontakt med blodbanken etter 2 år for retesting. Om testene da ikke gir noe utslag kan avregistreringen oppheves.

Positivt resultat

En svært sjelden gang (ca. 5 ganger pr år i Norge) viser det seg at en prøve som blir undersøkt med kontrolltestene også viser positive resultater. Dette beviser da at virusantistoffer er til stede, og at det dreier seg om virussmitte. Blodbanken vil da ta kontakt med giveren og henvise videre til ev. behandling og oppfølging. Giveren avregistreres i blodbanken.